Kom over denne utrolig gode videoen. Denne bør alle se! En fin motivasjon til å se en sammenheng.

Spesiesisme er nært beslektet med rasisme, sexisme osv. Det vil si at dersom vi noen gang skal få et rettferdig samfunn må vi fjerne hele problemet, ikke bare symptomene. Du kan se på det som å luke ugress - det hjelper ikke noe om du bare tar vekk bladene - du må fjerne roten også!
Og mens vi er inne på symbolsk ugress, mange mennesker nekter å innse at spesiesismen er et problem. Fremfor å luke vekk ugresset velger de å male og pynte det slik at de ikke får dårlig samvittighet for å ha så mye ugress rundt seg - for nymalt ugress kan lett se ut som blomster.

Føler jeg ble utrolig symbolsk der, men poenget er altså at mange disrasjonaliserer problemet fordi de ikke liker å tenke på kvernet kalvemage når de spiser ost, eller knuste lus i syltetøyet. Så enkelt er det faktisk, og mennesker er mestre i å disrasjonalisere ting som er ubehagelige.

I dag har vi kunnskapen til å vite bedre. Det er ikke lenger vanskelig å få i seg næringen man trenger som veganer, og det er ikke lenger vanskelig å leve både lenge, godt og fullt ut. Allikevel er mange så ufattelig skeptiske til veganismen. "Får du i deg protein?", "Hva med kalsium?" osv.
Det som forundrer meg med dette er at mange mennesker, da ofte også helsepersonell, stiller seg superskeptiske til et kosthold fullt av frukt, grønt, korn og annet godt, mens de ikke løfter et øyenbryn når det gjelder at små to-åringer blir dratt med på McDonald's for å spise salte burgere fulle av mettet fett og transfettsyrer - som jo absolutt ikke er helsevennlig.
Det stilles ikke spørsmål ved det engang. Jeg fatter det rett og slett ikke... 

Jeg har nå lest på min venninne Gloria sin blogg, hvor en annen venninne av meg, Eirin, har gjesteblogget.
Her er innlegget.

Et utdrag:

Når vi ser de store og berømte klesmerkene i magasiner og blader, har vi vel alle lagt merke til de radmagre modellene? Noen av jentemodellene er til og gutter! Det at man ikke skal ha noen former og være mest mulig abstrakt er tydeligvis viktig for de store merkene. Men denne moten, holder faktisk på å endre seg i de mindre modellbedriftene. Noen steder er det slik at man gjerne skal ha hofter, rumpe og bryst. Det sunne utseende blir viktigere, og guttestilen er ikke lenger så ekstrem. Dette begynner vel også smått og gli over i de større merkene også. Noe som jeg personlig synes er utrolig bra. Det at ungdom skal ha disse radmagre og photoshop-manipulerte modellene som guide til hvordan kroppen skal se ut er ikke sunt. Det er ikke vanskelig å endre på en person, slik at midjen blir smalere, lårne tynnere og puppene større i photoshop.

Dette innlegget synes jeg var utrolig bra, og ga meg masse å tenke på. Jeg setter pris på at slike temaer belyses! Det trengs. 

Vårtegnet.

Dette bildet fra hagen min synes jeg er så fint fordi det røde bæret var det aller første som møtte meg når snøen smeltet.
Det ble tatt i mars, men jeg synes enda det er veldig fint, så jeg legger det ut. Siden man over og under det røde ser to døde, svarte bær tenker jeg at det er en slags symbolikk på liv og død. Derfor er dette en av mine favorittbilder.

Kjære Georg.
Sov godt, og drøm søtt. Du sjarmerte meg veldig den tiden jeg fikk oppleve deg.

Takk.

Selv om mange ikke tror det får jeg ofte høre at jeg er ung og uvitende. Jeg er jo et menneske med mange meninger, og jeg engasjerer meg for mye forskjellig. Jeg sier meningene mine selv om det ikke er så populært.

Men det som plager meg med dette utsagnet er at det ikke stemmer. Jeg er enig i at jeg er ung, men jeg tror ikke alder og kunnskap har noe med hverandre å gjøre. Jeg forstår mye tross min alder, og hater at folk rakker ned på slikt.

Mitt beste eksempel er en av mine gode venner. Hun kan veldig mye om kaniner, og delte kunnskap med andre. Men i kaninmiljøets oppdrettsdel er det egne "vakter" av såkalt "erfarne" 50 år gamle damer. Disse damene blir helt forbannet på den nye måten å se kaniner på - den måten jeg er tilhenger av. Så mye at de latterliggjør min venninne som er enda yngre enn meg. Og for hvilken hensikt? De er livredde for å innse at det de gjør er galt og utdatert. For å si det slik er det store sprik mellom delene av kaninmiljøet. Noen er helt gammeldagse i alt, og nekter å lytte til forsning fordi det strider mot erfaringer. Andre er som meg, og prøver til stadighet å oppdatere seg på ny og nyttig info. 

Urettferdigheten ved å bli latterliggjort er grei nok den, og selv om man sier stemmer klarer mange av de voksne å vri og vende på dette til at det virker feil. Men tingen tar helt av når noen blir misunnelige. Spesielt en voksen klarer ikke å la være, og anmeldte meg faktisk en gang. En annen sendte en mail type "du vet vel at hun og hun driver å baksnakker deg med meg?". Og disse folkene skal kalle seg voksne...

Det er ikke bare i de litt spesielle delene av kaninmiljøet man finner dette fenomenet. Vanlige folk er også helt ekstremt skeptiske til at ungdom mener ting og kan ting. Et eksempel er faktisk mine egne foreldre, som ikke er åpne for å forstå veganismen i det hele tatt. De blokkerer tankene sine, og de tror at min idealisme bare er en fase. Det er ingen fase, det er en del av en identitet. Men det nekter de å innse eller akseptere - for jeg mener noe farlig ulikt dem selv. Faktisk påstår deres datter at mange av tradisjonene er uetiske! Og da blir det helt drama.

Jeg må vel være mentalt forskrudd som har ideen om at det å skade dyr er en dårlig ting. Virkelig tilbakestående, ikke sant? Det mener mange voksne. De synes "ungdommens radikale meninger" er helt forferdelige, av den grunn at jeg inndirekte sier at det de gjør er feil. Det er nok til å ryste enhver mor, og jammen rystet det min mor også.
Nå vet jeg at mennesker er laget slik at vi disrasjonaliserer ting vi synes er ubehagelige. Og det er nøkkelen til denne adferden om at ungdom har faser og slikt.

Mennesker hater å innse feilene sine. De hater å høre at det de gjør ikke kan forsvares etisk. Og når de hører om f.eks. veganismen blir mange helt fra seg. "Hvem tror hun at hun er?" er noe som gjerne popper opp i folks hoder. For her kommer det en som har andre forventninger, og som faktisk utfordrer vanlig dyresyn.
Men min erfaring (ja, tro det eller ei - også unge kan erfare ting. Overrasket?) er at mange folk tenker over hva jeg sier, og tar en skikkelig selvransakelse. Jo yngre de er, desto mer villige er de til å se ting fra nye vinkler, mens mennesker over 30 er generelt ganske avvisende og lite tolerante ovenfor nye synsvikler.  

Dersom jeg spør små barn: "vet du hvor kjøttet kommer fra?" vet de fleste svaret. Så spør jeg "tror du dyrene liker det, da?" eller lignende. Mange barn blir nemlig indoktrinerte til å tenke på dyr som maskiner - utømmelige kilder som bare finnes for å dekke mennesker behov og nytelse. Når jeg setter spørsmålstegn ved kjøttets opphav tenker de fleste barn seg grundig om, og ingen har tenkt over at det ikke er dyrevennlig. Når de får et nytt perspektiv og mulighet til å sympatisere med dyrene blir de også ganske klare i meningene sine, "nei, dyrene liker ikke å bli drept".

Men denne konstante hakkingen fra voksne tvinger barn til å se på kjøtt, dødt dyr, som ren mat uten å tenke på hvorfor eller hvordan. De voksne er redde for barn som utfordrer tradisjoner, og sier tydelig ifra om dette til "utbryterbarn", de smarte barna som setter spørsmålstegn av seg selv. Dette er en ond sirkel, og kan til tider virke som en maktkamp.

Så da stiller jeg spørsmålet, hvorfor er det mange voksne som har et behov for å føle seg smartere enn ungdom? Hvorfor ikke akseptere at svært mange unge har utrolig gode argumenter og synspunkter å komme med? Hvorfor ikke oppmuntre barn til å stille spørsmålene man helst ikke ønsker å vite svaret på selv? Hvorfor tabubelegge temaer som heller trenger å komme opp for dikusjon? Og ikke minst, hva er galt med å utfordre andres synspunkter? Det er slik vi lærer - ved å utveklse tanker, meninger og følelser.

Jeg håper alle voksne tenker over dette før de kaller barn og ungdom for uvitende. Vi er fremtiden, og da må vi også få hjelp av voksne til å bli vitende. Istedet for å stadfeste uvitenhet - hjelp oss heller til å bli vitende, og gi oss deres synspunkter! La oss utveksle erfaringer og meninger - la oss vokse på hverandres feil!  

Mange ser ut til å tro at kaniner er enkle å ha som kjæledyr. Det stemmer ikke. Kaniner er nok blant de mest krevende dyrene jeg har vært borti, men de er også blant mine favorittdyr. Jeg skal under forklare hva som gjør at de er såpass krevende, men først skal jeg si litt om hvorfor mange tror at de er enkle dyr.

Det typiske bildet av kanin er et barnevennlig dyr som klarer se godt på liten plass. Kaninen er et av symbolene på nytt liv (påsken) og reproduksjon.

Elias - barnevennlig kanin?

Det virker kanskje spesielt å si det, men jeg tror ikke man finner et mindre barnevennlig dyr enn kaniner. Kaniner er byttedyr, og er designet for å skjule hvert minste snev av smerte. Et lite barn kan lett være for tøff i behandlingen overfor kaninen, som kan føre til sår og skader, og det vil man (ofte) slite med å oppdage.
I tillegg er ikke kaniner særlig glade i håndtering. Løfting og bæring er ikke særlig populært, for bakkekontakt er tryggest. Barn liker å løfte og bære, noe som står i konflikt med kaninenes premisser.

En tredje ting er at kaniner ikke har noe tydelig kropsspråk. De har for all del kropsspråk, men barn sliter veldig med å lese det med mindre de er veldig vant med kaniner. Mens en katt vil klore av brutal håndtering og hunden vil klynke av skader er kaninen helt stille og rolig. De kan sprelle, og de kan skrike, men som regel er dyrene harmløse og lydløse.
Mens hund, og spesielt katt, er tydelige på å sette grenser ovenfor barn har ikke kaninen apparat nok til å kunne "oppdra" barn. En kanin kan ha et ganske så fælt liv uten at det blir oppdaget.

Hvorfor skriver jeg all denne dårlige reklamen for kanin? For nå skremmer jeg jo folk bort fra å kjøpe kanin. 
Vel, det er fordi jeg håper at kaninene kommer til hjem som tar dem på alvor. Et hjem med barn kan fungere, men da må man være klar over det jeg har beskrevet over. 
Men regelen er i utgangspunktet "kaniner liker ikke barn". Og da kan anskaffelse av hund eller katt være like lurt.

Nå nylig fortalte en bekjent av min mor at hun skulle gi bort katten av fare for toxoplasmose i forbindelse med graviditeten. Jeg velger å dele litt info.

Mange gravide er hysterisk redde for toxoplasmose, og her gis en liten forklaring på toxoplasmose for å vise hvor usannsynlig det er å få denne parasitten fra katt. Toxoplasmose er en parasitt som smitter gjennom munnen. De fleste som blir smittet i Norge får parasitten gjennom å spise rått kjøtt. Deretter kommer dårlig vaskede grønnsaker og frukt, samt svelging av infisert katteavføring. Det er kun usmittede gravide kvinner som blir smittet av parasitten som kan påføre fosteret smitten. En person som allerede har hatt toxoplasmose vil aldri kunne påføre ett foster skade og er derfor immun. Over halvparten av voksne mennesker er allerede smittet, flesteparten ved at de har spist rått kjøtt, for eksempel ved at kjøttet var for lite stekt.

I Norge blir i underkant av to per tusen gravide smittet- altså 2 promille, og kun 20-30% av disse vil overføre smitten til fosteret. Man regner dessuten med at ca 1 % av unge utegående katter har smitten i seg. Som du sikkert skjønner etter å ha lest dette så er sjansene for å få toxoplasmose via en katt svært usannsynlig. 

Det er bare svært unge katter som får parasitten. Bilde av Pusur som kattunge.


Katten kan få i seg parasitten fra byttedyr eller ved å bli foret med rått kjøtt. Når den infiseres for første gang, sprer den store mengder occyster i sin avføring i cirka to uker. Hvis den blir infisert på ny, sprer den vanligvis ikke smitte, så gamle katter representerer vanligvis ingen fare. Katter som er inne hele tiden og hverken jager mus eller fugler eller spiser rått kjøtt, får ikke smitten. Dermed er det svært unge, utegående katter som har fått smitten i seg for første gang gjennom å ha spist mus eller fugl med parasitten i seg, som er smittefarlige. Men de er bare smittet og gir fra seg smitte i 14 dager. Kattekassen bør tømmes daglig, da fersklagte egg ikke kan smitte før etter 48 timer og derfor er avføringen ikke farlig med det samme, for occystene trenger et døgn eller to på å modnes. Ett rent kattedo som skiftes hver dag er dermed helt trygt.

Den internasjonale Toxoplasmoseorganisasjon en uttaler at de aldri vil råde en gravid kvinne til å gi fra seg katten sin. De bruker mye tid på å forsikre kvinner om at det er svært usannsynlig at de vil få toxoplasmose fra katt. Vi forklarer at for å få toxoplasmose fra katt må du svelge infisert katteavføring.

 

Heihei! :) 
Jeg hadde tre bilder som forestilte vennskap veldig tydelig, men etter litt om og men ble disse bildene mine favoritter. Jeg er med i en fotokonkurranse på Eirin og Ingvild sine blogger.

Dette er da kattene mine, Ludde (grå, svart og hvit) og Pusur (orange, hvit og gull). 
Pusur har gått bort fra oss da han fikk nyresvikt, og vi bestemte oss for å la han slippe, noe som var det vanskeligste valget jeg har opplevd. Men her er iallefall bilder som viser hvor sammensveiset småtrollene mine var da begge enda levde. Nå er Ludde alenekatt her hjemme.

Jeg skal skrive litt om Pusur en gang, men det er egentlig ganske vanskelig, for jeg savner han utrolig mye, enda det er tre år siden livet hans endte. Det er alltid vont å miste noen, og kanskje ekstra vondt når jeg hadde tilbrakt så mye av livet mitt med han og Ludde. Vi vokste jo opp sammen. Men jeg skal heller ta meg en dag hvor jeg forklarer litt om nyresvikt, og mye om verdens fineste gullgutt. Og om savn.

Elias, kaninen jeg har i fosterhjem.

Elias er, for de som ikke kjenner han, en kanin fra Dyrebeskyttelsen. Han er av rasen rex, og det er en grunn til at han og andre kaniner ender opp slik. 
Den grunnen er avl. 

Avl er å administrere et kaninkull, enten ved å sette sammen to renrasede, eller at nabojenta synes kaninkull hadde vært gøy, og derfor parer Fluffy og Nusse. Alle kaninungene, uansett rase eller ei, er små, levende vesener som har blitt født inn i et evig avhengighetsforhold med menneskene.
Det er forskjellige måter å avle på. Seriøs avl er som regel nøye planlagte kull, ofte renrasede kaniner med mange poeng, der oppdretter har fått forhåndssolgt alle kaninungene til pålitelige hjem. Useriøs avl, eller kjøkkenoppdrett som det ofte kalles, er som regel historien om Fluffy og Nusse, hvor kullet er spontant og lite gjennomtenkt. Kaninungene fra både oppdrett og kjøkkenoppdrett er levende kaniner med verdi. Utseende har absolutt ikke verdi i mine øyne - en blandingskanin kan være minst like vakker som Elias, og begge har lik verdi. 

Men det er slik at oppdrettere har mye sinne ovenfor kjøkkenoppdrett. De mener at slik useriøs avl ødelegger for kaninene, og ikke minst for kanines standard, som følgelig lavnes endel.

Er det ikke slik at man alltid skylder på andre? I kaninmiljøet kan det virke slik iblant. For det er sterk kritikk mot kjøkkenoppdrett. Og hvorfor er oppdretterne så sure? Det handler om et overfylt marked. At det er fler kaniner enn det er hjem, og at useriøse kull opptar potensielle hjem for andre kaniner som allerede lever. Altså handler det om egoisme. Noen av de litt eldre kjøkkenavlerne er mer intenst innstilt på at Fluffy sine gener må få leve videre, fordi hun er verdens beste kanin. Det er jo ren og pur egoisme ovenfor eget dyr. Om det er positivt eller negativt er derimot ikke like enkelt å svare på.

Oppdretternes raseri hopper over en veldig viktig detalj. Den store overflommen av kaniner i Norge, og grunnen til at så mange hjemløse kaniner ikke får hjem, er ikke kjøkkenoppdrett. Den store stygge ulven bærer et annet navn, nemlig Imazoo. Jeg har selv vært forbannet over Imazoo siden navnet første gang ble nevnt. Ikke bare litt heller, men jeg ble helt sjokkert og utrolig sint.
Imazoo er en slags bedrift som importerer kaninunger. De holder til i Sverige, og forsyner både Norge og Sverige med små kaninunger som skal selges i dyrebutikk. Disse kaninungene kommer fra et sted, og denne gangen er det ikke et koselig kjøkkenoppdrett, men et forferdelig storoppdrett. 
Storoppdrettene Imazoo handler med er blant annet i Belgia, Sverige og andre nordeuropeiske land. Belgia. Se for deg hvordan en forskremt kaninunge skilles alt for tidlig fra mor og reiser hele veien fra Belgia til Finnmark.
Og det er ikke bare litt for tidlig heller. Heldigvis slipper disse stakkars små kaninungene å være i karantene (det må derimot alle andre dyr, selv om disse kaninungene har mye større sjanser for å dra med sykdom inn i Norge). Men jeg har sett kaninunger på 4 uker i dyrebutikk. Ikke alle er klar over hvor tidlig dette er, men normal skillingstid er 8 uker, og når kaninene har et mye kortere livsløp enn oss er 4 uker adskillig mindre.

Storoppdrett kjennetegnes ved mange, små bur, og overdrevne mengder kaniner. Avlen der er heller ikke rettet mot rasespesifikt eksteriør eller forbedring av helse, men målet er å gjøre noe så umodent som å pare de søteste avlsdyrene uavhengig av helse og lynne. Det er klart avkommet blir søte kaniner, men mødrene er gjerne slitne etter å konstant ha kull, og kaninungene blir redde og asosiale grunnet null sosialisering eller håndtering. Tilstandene er ille, og burene er gjerne av netting. Ofte er det en "trakt" som samler opp alle lorter og urin, slik at storoppdretteren selv slipper å arbeide særlig. Fôringsautomater er også vanlig.
Det som gjerne skjer med disse kaninungene er altså at de ikke får vokse opp i trygghet, og de lærer ikke å være helt kaniner heller.

Et annet punkt er selvsagt helse. Jeg kjenner ikke mange som har dyrebutikk-kaniner (da jeg pleier å få dem til å kjøpe hos Dyrebeskyttelsen), men to av tre venner som har kjøpt hos dyrebutikk har hatt kaniner som stadig måtte til veterinær. Ene hadde malokklusjon, den arvelige typen. Den andre fikk etter hvert en mutasjon som ga den kortere forlabber (de sluttet å vokse), noe som også er genbestemt. Den siste holdt seg heldigvis frisk og rask til sin siste dag. 
Dette viser oss igjen farene ved å pare de søteste avlsdyrene, fremfor de friskeste. Jeg for min del vil mye heller ha en frisk kanin enn en ung og søt en. 

Mange av kaninene i dyrebutikkene blir behandlet svært dårlig, Gnagerblanding, som faktisk er helseskadelig, utgjør store deler av kostholdet. De sitter i små glassbur sammen med marsvin, og marsvinene får kanskje den alvorlige bakterien Bordetella bronchiseptica, som er en sykdom omtrent 100 % av kaniner er bærere av uten at de blir syke av det. Men for marsvin er det annerledes. Bakterien angriper de øvre og nedre luftveiene, noe som gir marsvinet en lungebetennelse, som igjen fører til døden i mange tilfeller.
Og dette fremstiller dyrebutikkene som ok, og det er allment akseptert. Hvorfor? 

En bekjent av meg jobbet fire år i dyrebutikk. De kaninungene som ikke ble solgt ble slått med en hammer på bakrommet, og hun fortalte selv hvor traumatisk dette var. Jeg skammer meg over at et slik dyresyn enda finnes i Norge. At dyr behandles respektløst for å tjene mest mulig penger. Både dyrebutikkene, storoppdrettene og Imazoo selger kaninunger for en grunn - å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. Og kaninunger er jo enkle - hunnkaninene blir jo drektige hver måned, og får opp til 14 kaninunger i kullet sitt. Så det er på en måte en bransje som styres av seg selv, og kaninene blir små fødemaskiner for Imazoo. 
Det er så vanvittig respektløst å utnytte et dyrs reproduktive evner for å tjene penger. Imazoo er en gjennområtten bedrift, og dyrebutikker og storoppdrett er gjennområtne bransjer. Det er et vanvittig hån ovenfor alle dyr, egentlig. Å ta seg så til rette for pengenes skyld.

Dyrebeksyttelsen får jo følgelig inn kaniner som originalt er kjøpt inn fra dyrebutikk (type: når ferien kommer dumpes Trampe i grøfta, for han overlever vel...). Disse må vi jo så klart hente, og noen av disse har arvelige defekter. Men det som er tingen er at når kaninene har ovelevd transporten fra storoppdrett til dyrebutikk er det som oftest de friskere kaninungene som kommer seg hele gjennom ferden. De som er mer eller mindre muterte pleier å dø tidlig i reisen. Andre drepes fordi dyr ikke har verdi i slike store bransjer.
Men litt tilbake til Dyrebeskyttelsen - våre kaniner kan jo ha defekter fra storoppdrettene. Noen må jevnlig slipe tennene, mens andre har arvet nedsatt syn og andre ting.

Ikke alle har defekter. Det er viktig å fremheve. Jeg tror ikke noen vi har inne på vår avdeling har defekter per i dag, men vi har jo så klart møtt kaniner med forskjellige skader, sykdommer og mutasjoner. 

 
Tenk at Elias har kommet fra et storoppdrett...

Elias er fra et storoppdrett i Norge. Ikke en av de som selger til Imazoo, men av den typen som ønsker å selge "perfekte" rasetypiske kaniner med sjanser for å vinne utstillinger og lignende. Elias hadde det ikke så godt i storoppdrettet (ikke så rart), så en familie reddet han heldigvis. Og så kom han til oss.
Elias har sannsynligvis ingen defekter, iallefall ingen kjente. For han var litt heldigere enn de stakkars kaninene i dyrebutikker. Men ikke mye. 

Elias slapper av i sitt rene og pene fosterhjem.

 
Deilig med litt kos!

Høy er digg - tydeligvis bedre enn kruspersillebusken jeg gir.

Her må innkjøpet inspiseres!

Myke ører!

Snackball er supermorsom aktivisering.

Haha, her strekker Elias seg akkurat idet jeg knipser bildet :P
 

Så, her var det litt påfyll med bilder. 
Han sjarmerer meg i senk hver dag ;)